1. apr, 2018

1. april og 1. Påskedag 2018

Marka og fjellet i nærområdet har blitt mer og mer kjært. Og her kan en gå og filosofere over så mangt. Dette er i grenseland mellom de to vestligste og nordligste gårdene i Vestnes Kommune.  Og avstandene er korte både over fjorden til gamle Aukra Prestegjeld og vestover til Sunnmøre, til Vatne Sogn som hørte til gamle Borgund Prestegjeld. Og det er i disse område en finn det meste av slekta tilbake til 1600-talet. Før den tid er det smått med kilder og slektsforholda blir mest synsing det ikke kan føres bevis for. 

Og dagens bilde vart et selvportrett fra langfredag 2018 på tur i Snaufjellet akkurat der det visstnok var brennvinet som i følge gammel tradisjon avgjorde hvem som ble eier av dette fine beiteområdet. Romsdal og Romsdalsfjorden i bakgrunnen. 

Bygdeboka forteller mye om forholda her i gammel tid. Og kjekt er det da å lese om det oldemor Karen Jørgina forteller til bygdebokforfatter Olav Rekdal for om lag 100 år siden. Ho var en dyktig forteller og en viktig informant. Det var jo slik at barn måtte arbeide, og de var ikke stor når de måtte ut å gjete husdyra som beitet i utmarka. Den siste ulven (gråbein) her i området skal ha blitt drept rundt 1863, så Karen Jørgina var ikke gammel når ho vart sendt på gjeting, kanskje allerede i 7-8 års alderen, men vi får vel tro at de første åra var ho sammen med eldre gutter og jenter. Jeg låner fra Bygdeboka, oversatt fra dialekt til nynorsk:

Om gjeting og udyr.

Etter Karn Jørgina på Myrå (f. 1852): Me gjette for bjørn og gråbein. Ein bjørn drap ei ku for han Knut i Myren. Rett ovafor Hjelen oppe i Snaufjella her. Og ein gang tok gråbeinen et kje frå han Knut. Dei brukte gjete to og to for hele garden frå gamalt av, en frå sør og en frå nord. [sør og nor (synnate og noråte) var meir riktig vest og aust her i bygda] Etter at det vart så mange plassingar her (husmenn) vart det berre ein dags gjeting for kvar i veka. Etter at det vart så mykje folk og krøter her vart det til det at gjetarlaget vart delt i eit lag sønnanfor og eit nordanfor.  Dei hadde då både sauene og kyrne. Seinare når det vart slutt på «ovargesdyr» (regner med at ho meiner udyr) slutta dei å gjete kyrne. Slik var det på setra og. Men han gamle Bakke Knut hadde ikkje kyrne sine på setra i fleire år – dei vart så dårleg seterhusa hans. Og han plaga då plassingane sine til å gjette kyrne hans i heimemarka medan dei andre var på setra. Dei gjette då mest framme i Botnen. Det var om lag 1870 dei slutta med å gjete kyrne.  

Dette kan en lese på dialekt i Bygdeboka for Fiksdal Sokn side 45. Denne vesle historia gir jo et bilde av forholda til oldemor og folk flest i tida rundt 1860 og tidligere. Tenk for en lette det vart når ulven var utrydda. Så kan vi jo ha våre egne tankar om dagens rovdyrpolitikk. Oldemor og foreldra hadde plass under Kristengarden og slapp slik unna det strenge regimet hans «Gamle Knut på Bakkå».  

Minnet til de gamle viser og til strid og litt nabokiving mellom de to gardene her ute. Og brennevin ser ut til å ha spillt ei viss rolle, skal vi tro på fortellingene. Etter Gamle Pe Nerigara Gjelsten skal det være fortalt: Rekdalingene tilvendte seg marka framgjenom Seterdalen, framai  Rekdalssetra for breijnnvin til Gjelstenningane. Før skulle bytet millom Gjelsten og Rekdal gå oppover Trø`ijn ovai Rekdalssetra.

Men om Gjelsteningene fikk brennevin for å gi frå seg av setermarka så fikk visst rekdalingene også betalt i brennevin. og Jo på Myrå fortalte etter svigermora Mali at «rekdalingene bytte frå seg beitemarka oppe på Skara og i fjellsida mot Snaufjellet mot brennvin: Når Rekdalingannj berre fekk breijnnvin, dei so - - -. Ho grov ofte på di ho Mali – at dei skulle møsse deijn goe kuhamna oppå Skara å oppi Snaufjeijllsbakkå»

Han Trond på Gjera skulle (langt seinare) få ti ein skogateig mæ sa hine Rekdalingå – ein oddeteig so dei åtte i hop samen. Og deijn tei`n ga`n dei berre ei potte breijnnvin føre»

Litt sannhet er det nok i de gamle fortellingene. Men kanskje skulle vi heller si at noen forretninger var gjort mellom gode granner i godt lag og med ein god dram til, og kanskje noen ganger en for mye. Kul

Så vil jeg minne om at jeg holder på med et prosjekt jeg har kalla «Bygdeboka» som er korreksjoner og nyere opplysninger om folket som budde her. Og her ønsker jeg bidrag fra andre som har noe å berette både om eldre ting og om mer nære ting om folk og familier.