Velkommen til mine sider.

 

Ja dagene flyr og påska står for døra. Noen sier klokka skal stilles i natt på selveste palmesøndagen, så da får vi vel tro på det.

 

 

I dag litt om vår Smølaslekt, og vedlegger et bilde fra DIS-tur på Smøla i juni 2013.

I mitt forrige innlegg skrev jeg litt om Dovreslekta og min tippoldefar Peder og familien som hadde fått pass for å dra til Romsdal, og spekulerte litt i hva de i all verden skulle der midtvinters i 1838.  Nå har det seg slik at eldste datter til Peder og Eli og eldste søster til vår oldefar Ole på Rekdal hadde komme til Smøla, den store øya på Nordmøre. Den gang var Nordmøre en del av Romsdal amt, så det kunne rett og slett være slik at de skulle besøke sin datter og søster. Marit Olsdatter Lillebrenden hadde giftet seg på Dovre høsten 1837 med mann fra Sel i Gudbrandsdalen. Det var han Torstein «fra Skjennaeiet på Sel». Marit og Torstein gjorde som så mange fra Gudbrandsdalen på den tida, de søkte til kysten i håp om et bedre liv. Knapt et år etter bryllupet er paret å finne på Dyrnes på Smøla når de får sin første sønn Hans den 25. september 1838.  Ikke rart bestefar og bestemor ville på besøk. Folk var jo ikke annerledes den gang enn nå, og de la sikkert ut på ei lang og strabasiøs reise for å besøke sin kjære Marit med barn og mann som var i ferd med å etablere seg og skape en fremtid for seg og sine ute på Nordmørskysten. Og tenk for en opplevelse det måtte være å komme fra innlandet og se det mektige Atlanterhavet og den vakre skjærgarden på Vest-Smøla.  Broren Peder ble kanskje igjen på Smøla eller han dro tilbake ved første anledning. Han er ført utflyttet fra Dovre til Edøy i 1839. (Edøy var navnet på prestegjeldet Smøla og omliggende øyer).

Marit og Torstein ser ut til å klare seg godt. Ved folketellingen i 1865 har de blitt husmannsfolk på Dyrnes og har da seks hjemmeværende barn. I tillegg til at Torstein er fisker så har de også en fin besetning med husdyr. 1 hest, 6 storkveg, 7 sauer og 2 svin.   

På Lillebrenden på Dovre går det ikke så godt. Ole den eldste (2 av brødrene hette Ole) tar over husmannsplassen. Men her går det galt, for han mister livet «ved selvmord» i 1863 og det er hans kone Kari som har plassen Lillebrenden ved folketellinga i 1865. 4 av barna bor da hjemme.  Tre av disse barna, Peder, Elen og Ragnhild finner vi igjen på Smøla, og det er nok tante Marit som hjalp søskena til å etablere seg der. Et resultat av dette er at Marit sin datter Elen Torsteinsdatter blir gift med sitt søskenbarn fra Dovre, Peder Olsen Lillebrenden.

Som vi ser hadde bestemor Elisabeth Rekdal Bjerkevoll som var datter til den yngste av Ole-brødrene på Dovre mange søskenbarn på Smøla. Min far Petter og hans søsken og søskenbarn hadde en flokk med tremenninger.  Neste generasjon som jeg tilhører vil da ha en mengde 4-menninger som stammer fra Nordvest-Smøla. Tippoldemor Eli (Elen) på Lillebrenden har mange som blir kalla opp etter seg. Ho var nok en dyktig og respektert dame i slekta som vi etterkommere skal være stolte av.  Kanskje er det også noen som stammer fra Dyrnes-området som leser dette og som ønsker å utveksle  informasjon om vår felles slekt?   

 

Da har våren kommet til Bjerkelund. Morgensola smiler og om noen få dager kliv den Snaufjellet og vi har sol fra tidlig morgen til sene kveld.

Litt slektsgransking blir det og tid til innimellom. Og denne uka kom jeg jammen over en beskrivelse av min tippoldefar Peder Jonsen på Dovre. Det var slik at dei som skulle ut å reise, også innenlands måtte ha pass. Og i Passprotokoll for Gudbrandsdalen fann jeg Peder og familien. Det ser ut som om de skulle til Romsdalen ein tur. Datoen er 29. desember 1838, altså på svarteste vinteren. Hva i all verden skulle de i Romsdal på denne tida? De skulle neppe flytte for vi finner de på husmandsplassen Lillebrenden på Dovre også senere. Det er Peder og kona Eli samt sønnene  Peder, Ole, Ole og Jacob som har fått pass. Dei to andre gjenlevende barna Jon og eldste Marit hadde vel forlengst flyttet ut av reiret. Det er dessverre bare husfaren vi får beskrivelse av. Og den er slik: Tømmermann, 47 år, "Brunt hår, blå øyne, middels statur, spede lemmer, 'Blomme paa Venstre øye'. " Sikkert en artig skrue denne Peder Jonsen på Lillebrenden som vi her altså får vite drev som tømmermann. Kanskje er det gener derifra som gjorde oldebarnet, min far Petter til dyktige snekker..

Dagens bilde er tatt på Bjerkelund i dag. Huset vi ser er det som Matias Slemmen og familien satte opp i 1948. Matias var fra Slemmen inne i Langfjorden. Matias sleit med en fot han hadde fått skadd og som hemma han. Men det stoppa ikke Matias som dyrka opp mye jord og som måtte være både far og mor for barna sine. Kona Amalie døde av tuberkolose året etter at yngste sønnen Erling var fødd. I tillegg var det 3 barn på 4, 7 og 8 år å ta seg av. Matias var en trivelig kar med godt humør kan jeg huske. For ofte forbi her med oss med hest og kjerre og skulle besøke sine to døtre som ble gift lenger "sø på gara". Siste minne er fra et besøk her på Bjerkelund rundt 1960 vil jeg tro. Det var en ettermiddag med latter og glede og sein kveld før Matias kraup ned trappa og gikk hjem.

 

Det er siste dagen i februar og vi ser frem mot vår og ei flott tid med lyse og varme dager. I går så vi sola for første gang i år her på Bjerkelund. Ho er lenge vekk sola her vinterstid, men når den først kommer så går det ikke mer en 3 uker og så har vi sol det meste av døgnet.

Har fulgt VM på ski fra Sverige de siste to uker. I morgen er det slutt etter noen fantastiske dager med strålende norske idrettprestensjoner. Takk for opplevelsen!

 

I dag har jeg også skrevet litt fra gamle dager. Det er historia om jenta Ingeborg fra Gangstad på Midøya som kom i 1762 kom "i ulykka" da ho ble gravid med sin svoger. Slik oppførsel skulle straffes med døden, så det ble en tung tid ute på Gangstad og ellers rundt omkring. Mor til Ingeborg var fra Rekdal, så også her var det selvsagt vondt å høre om jenta på andre sida av Midfjorden som først ble satt i arrest på Vatne og som gikk årevis å venta på at dommen skulle fullbyrdes. En kan lese om henne under Lokale historier.

På bildet ser vi Midfjorden, og til høyre i bildet ser vi litt av Midøya med garden Gangstad.

Vinteren er på hell. En litt sur februardag med lavt skydekke og litt regn og sludd.

Jeg har lagt inn siste del av mine aner tilbake til Store-Rasmus på slektssiden her. Mest er det slekt fra Orten i havgapet på Romsdalskysten og Nord-Heggdal fra den lune solrike innsida av Otrøya i Romsdalfjorden. Her fortelles også litt om en anelinje tilbake til gammel bondeadel på Sunnmøre der første kjente person er Jon Bårdson Synes fødd rundt år 1400.

 

Jeg har ikke befattet meg med så mye politikk på disse sidene, men føler nå å si fra om angrepet på annerledesdagen vår. Det er ikke for ingen ting at i tusener av år har de fleste samfunn hatt en felles hviledag. En dag der en skulle samle seg etter en hard arbeidsuke og hvor en skulle samles til felles aktiviteter der en koblet av fra det daglige mas. Denne dagen har det blitt hegna om, og våre kloke forfedre forsto at det var såpass viktig med en slik dag at det måtte et sterkt lovverk til for at folk skulle respektere den.  Å respektere annen manns eiendom, å holde seg til sannheten og å respektere hviledagen var jevnstilte selvfølgeligheter. Og det finnes ikke noen gode grunner til at de erfaringer som tusenårene har lært oss er så verdifull skal rives ned av en ideologi som bygger på at hver enkelt av oss skal gjøre alt vi vil uten å tenke på fellesskapet. Og det er det lille mindretallet symbolisert med profitørene som Jesus kastet ut av tempelet som her er anførere. Alle må få lov å gjøre hva de vil er det tynne stjerneargumentet. Men det å måtte være butikkbetjening når en heller skulle ha hatt tid med familien er ikke å ha frihet til å gjøre det en har lyst til. Så skal selvsagt barna som foreldrene ikke kan ta seg av sendes på søndagsbarnehage. Handverkere må være på vakt for å holde hjula i gang og det ene fører det andre med seg. De som i dag har yrke som medfører søndagsarbeid vil etter hvert miste tillegg for ubekvem arbeidstid. Det har jo ingen legitimitet når alle dager blir like.

Det at arbeidsgivere, arbeidstakere, butikkeiere, butikkansatte og jeg tror det store flertall (se her) av det norske folk ikke vil ha søndagsåpne butikker ser ut til å prelle av hos makthaverne. Det er trist!

I dag var jeg en lørdagstur på nærbutikken, slapp å reise mange mil for å få meg en litt helgamat. Snakke med hyggelig betjening, treffe folk og kjøpe en lottokupong for å ivareta kveldsspenningen. Om søndagsåpne butikker blir tvinga igjennom så vil dette bli noe en må regne med faller bort. Det er ikke rom for de små utkantbutikkene å overleve med økte omkostninger til betjening og andre utgifter om de skal utvide åpningstidene til søndag for å holde på kundene. Da blir det å kjøre flere mil for å kjøpe melkekartongen en glemte. Var det noen som snakket om at det ikke vil ha innvirkning på miljø og forurensing? Varene vil bli dyrere når en skal ha butikkbetjening en ekstra dag med omtrent samme omsetning. Det er lett å rive ned det vi gjennom generasjoner har erfart er så verdifullt. Det kan bli vanskelig å bygge opp igjen.

La oss slå ring om annerledesdagen!

Bildet er av nærbutikken i dag. Hvor lenge får vi beholde den om dagens politiske flertall får det som de vil mot folkeviljen?

I dag er det morsdag, og da går tankene tilbake til min egen kjære mor som gikk bort så alt for tidlig 54 år gammel. I morgen 9.februar er det 101 år siden ho ble fødd.

 

I dag, dagen derpå til stormen "Ole" som har herja i landet vårt, vil jeg skrive litt om en annen Ole, som vistnok også kunne være litt stri og lunefull og som også kunne herje litt. Det var felespiller og eneboer Ole Elias som budde i Øygardsbukta på Rekdal (Lenke). I dag ligger det like ved der husa husa hans sto en stor flott gapahuk som driftige rekdalinger har satt opp og drifter til glede for både bygdefolk og andre. Nå blir der arrangert gudstjenester, jonsokfeiring, bursdagsfeiring og andre koselige arrangement i privat regi i den idylliske bukta. Da er det jo greit å bli minna på at også for 100-150 år siden var stor aktivitet i området der med om lag 10 husmannsplasser og et yrende liv i denne delen av bygda som nå er ubebodd.  Ol-Eljas var nok sett ned på av folket i samtiden og spesielt kanskje av selveierne «nord på garda». Kanskje på tide å løfte opp disse plassingene som strevde for seg og sine, og som er forfedrene til mange av oss. Ettermælet var ikke alltid var så flott, men da skal vi huske at historia som oftest var skrevet av en stand som ville stå litt over husmannsfolket der ute.   

Over fjorden ute i Dryna lå den gamle handelsplassen med brennevinsutsalg. Dit ut så var det mange som dro. Og flere turer tilbake over fjorden endte i tragedie forteller historien. To av brødrene til Ol-Eljas omkom på hjemtur fra Drøna. Også andre Rekdalinger omkom på veg fra Dryna. Deriblant var det en ulykke i 1893 da to ungdommer, han «Ågne Pedersen i «Haua» og han Hans Iversen «Sø i Myrå»  kollseila på heimtur fra Dryna og enda sine dager ute i Mifjorden.     

Bildet er tatt omtrent der naustet til Ol-Eljas sto, og huset like ovenfor.

Nyeste kommentarer

30.01 | 00:09

Glitrande god lokalhistorie! Verdt å ta vare på!

...
20.05 | 22:42

Nei de var nok ikke i slekt, men trolig nære forbindelser og vennskap mellom Charlotte sin oldefar Ferdinand Anton Danholm, handelsmann i Drønnen og Knut.

...
20.05 | 10:11

Min bestemors mor hette Charlott Danholm-fyhn (gifte sig med presten karl Henry Fyhn). Hon var född i Skodje. Kanske en släkting?

...
05.02 | 14:49

Hei,
Veldig koselig lesing,
surfet på nettet etter Legona, som jeg husker fra barndommen.
Hilsen Laila, en utflyttet Romsdaling.

...
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE