Velkommen til mine sider.

Våren let vente på seg. De siste dagene har det vært snøbyer og haglbyer. Ja også noen stormkast innimellom. Men marka er grønn og snart er sommeren her. Nytt på slektssidene er at jeg har lagt inn biografien til de siste Hanibaler fødd før 1720. Her merker vi oss Hanibal Julnes som drev fiske utifra husmannsplassen sin i Julsundet, i Hamballbukta som fortsatt er navnet på nyere kart. Håkjerring og nise var visst blant hans spesialiteter. Av levra til håkjerringa ble det tran som så ble til lampeolje og ymse anna. Skulle visst være god medisin til sau også denne oljen blir det fortalt. Jeg har også opprettet en ny side Hanibal II der det kommer stoff om våre Hanibaler fødd etter 1740.

Så et bilde som fremkaller vårlige tanker. Det er jeg og min flotte "lillesøster" og en (2?) av våre tre hvite katter som var gode familiemedlemmer. Bildet tatt (ca. 1953-55) ved huset der jeg fortsatt bor.

 

Litt sludd, skodda ligger i fjella og gradstokken viser 4 grader kl. 12.00.

I dag har jeg fortsatt historien om våre Hanibal-er i distriktet og har nå kommet frem til nr 19, Hanibal Nilsen i Bud fødd 1719 eller deromkring. Hanibal i Bud var en aktiv kar ser det ut som, gift 3 ganger og fikk barn med sin 3. kone da han var 78 år. Problemet for Hanibal var magre år og stor fattigdom. Du kan lese om han nederst på Hanibalsidene.

Da skulle det vel passe med et bilde av Hanibals Bay som hollenderne som drev med trelasthandel kalla bukta her på Gjelsten dengang den første av våre Hanibaler, Hanibal Jenssønn Gjelsten drev handel med hollenderne på begynnelsen av 1600-tallet. Hanibal i Bud er nok utvilsomt også en som har navnet sitt etter Hanibal på Gjelsten.

 

 

1. april er jo den store lygardagen, men her held vi oss til sanninga. No i morgontimane har det skifta fra solskin til regn og sludd og tilbake til sol. Hvite markar er igjen i ferd med å bli grøn. Småfuglene hopper fra grein til grein og er vel litt usikre på korleis det skal gå med reirbygginga.

Skal kanskje bli litt personleg i dag og ta med litt fra dagleglivet.

Eg pjaskar litt som elektrikar og fartar ein del rundt i husa til folket her i grenselandet mellom Sunnmøre og Romsdal. Driv for meg sjølv så eg tek det som eg vil utan å stresse lenger. Kjem borti mykje triveleg folk. Og like kjekk er dei uansett kva for ei side av fogderigrensa eg er på. Eg må vel sei såpass at eg aldri har møtt på ein såkalla klurpong. Triveleg å treffe både eldre og unge rundt omkring.

Dei siste 2-3 vekene har eg vært plaga av rennande nase, hosting og sår hals, og av og til pip det når eg pustar. Kan vel ikkje vente betre når ein spring ut og inn mellom stove og bil. Kan nå ikkje kle på seg heller kvar gang ein skal ut i blåst og snøslaps.

I går var eg på besøk hjå han Hans. Triveleg kar som likar å prate og har mange gode historier på lager. Skulle ordne litt til påske for han. Stend i gardintrappa borte ved stovevinduet som sjølvsagt må stå oppe og trekke. Då kjem det på saftig romsdalsk frå han Hans: «Nei no he`n pinadø kommatt na helsinkes grakatten».  Og bøks bort til vinduet for å sjå, men der et det ingen katt... Det er nok berre halsen min som «mjauer» litt kjem det frå gardintrappa. Han blir still ei ri då han Hans.

Men eg skjønar no såpass at blir eg ikkje betre i hals og hovud dei næraste dagane så må det bli doktorbesøk  rett etter påske. Kan nå ikkje risikere å bli beleira av våryre hokatter heller framover.

Dagens bilde er frå kjøkkenvinduet i dag, 1. april. Min gode nabo Espen har gått berserk med motorsaga, så nå har det blitt fin utsikt og mykje ved som skal varme til neste vinter. Må vel få vekk skatet og rydde litt no når det blir lysare kvelder.

Ha ei riktig fin påske.

 

Ja dagene flyr og påska står for døra. Noen sier klokka skal stilles i natt på selveste palmesøndagen, så da får vi vel tro på det.

 

 

I dag litt om vår Smølaslekt, og vedlegger et bilde fra DIS-tur på Smøla i juni 2013.

I mitt forrige innlegg skrev jeg litt om Dovreslekta og min tippoldefar Peder og familien som hadde fått pass for å dra til Romsdal, og spekulerte litt i hva de i all verden skulle der midtvinters i 1838.  Nå har det seg slik at eldste datter til Peder og Eli og eldste søster til vår oldefar Ole på Rekdal hadde komme til Smøla, den store øya på Nordmøre. Den gang var Nordmøre en del av Romsdal amt, så det kunne rett og slett være slik at de skulle besøke sin datter og søster. Marit Olsdatter Lillebrenden hadde giftet seg på Dovre høsten 1837 med mann fra Sel i Gudbrandsdalen. Det var han Torstein «fra Skjennaeiet på Sel». Marit og Torstein gjorde som så mange fra Gudbrandsdalen på den tida, de søkte til kysten i håp om et bedre liv. Knapt et år etter bryllupet er paret å finne på Dyrnes på Smøla når de får sin første sønn Hans den 25. september 1838.  Ikke rart bestefar og bestemor ville på besøk. Folk var jo ikke annerledes den gang enn nå, og de la sikkert ut på ei lang og strabasiøs reise for å besøke sin kjære Marit med barn og mann som var i ferd med å etablere seg og skape en fremtid for seg og sine ute på Nordmørskysten. Og tenk for en opplevelse det måtte være å komme fra innlandet og se det mektige Atlanterhavet og den vakre skjærgarden på Vest-Smøla.  Broren Peder ble kanskje igjen på Smøla eller han dro tilbake ved første anledning. Han er ført utflyttet fra Dovre til Edøy i 1839. (Edøy var navnet på prestegjeldet Smøla og omliggende øyer).

Marit og Torstein ser ut til å klare seg godt. Ved folketellingen i 1865 har de blitt husmannsfolk på Dyrnes og har da seks hjemmeværende barn. I tillegg til at Torstein er fisker så har de også en fin besetning med husdyr. 1 hest, 6 storkveg, 7 sauer og 2 svin.   

På Lillebrenden på Dovre går det ikke så godt. Ole den eldste (2 av brødrene hette Ole) tar over husmannsplassen. Men her går det galt, for han mister livet «ved selvmord» i 1863 og det er hans kone Kari som har plassen Lillebrenden ved folketellinga i 1865. 4 av barna bor da hjemme.  Tre av disse barna, Peder, Elen og Ragnhild finner vi igjen på Smøla, og det er nok tante Marit som hjalp søskena til å etablere seg der. Et resultat av dette er at Marit sin datter Elen Torsteinsdatter blir gift med sitt søskenbarn fra Dovre, Peder Olsen Lillebrenden.

Som vi ser hadde bestemor Elisabeth Rekdal Bjerkevoll som var datter til den yngste av Ole-brødrene på Dovre mange søskenbarn på Smøla. Min far Petter og hans søsken og søskenbarn hadde en flokk med tremenninger.  Neste generasjon som jeg tilhører vil da ha en mengde 4-menninger som stammer fra Nordvest-Smøla. Tippoldemor Eli (Elen) på Lillebrenden har mange som blir kalla opp etter seg. Ho var nok en dyktig og respektert dame i slekta som vi etterkommere skal være stolte av.  Kanskje er det også noen som stammer fra Dyrnes-området som leser dette og som ønsker å utveksle  informasjon om vår felles slekt?   

 

Da har våren kommet til Bjerkelund. Morgensola smiler og om noen få dager kliv den Snaufjellet og vi har sol fra tidlig morgen til sene kveld.

Litt slektsgransking blir det og tid til innimellom. Og denne uka kom jeg jammen over en beskrivelse av min tippoldefar Peder Jonsen på Dovre. Det var slik at dei som skulle ut å reise, også innenlands måtte ha pass. Og i Passprotokoll for Gudbrandsdalen fann jeg Peder og familien. Det ser ut som om de skulle til Romsdalen ein tur. Datoen er 29. desember 1838, altså på svarteste vinteren. Hva i all verden skulle de i Romsdal på denne tida? De skulle neppe flytte for vi finner de på husmandsplassen Lillebrenden på Dovre også senere. Det er Peder og kona Eli samt sønnene  Peder, Ole, Ole og Jacob som har fått pass. Dei to andre gjenlevende barna Jon og eldste Marit hadde vel forlengst flyttet ut av reiret. Det er dessverre bare husfaren vi får beskrivelse av. Og den er slik: Tømmermann, 47 år, "Brunt hår, blå øyne, middels statur, spede lemmer, 'Blomme paa Venstre øye'. " Sikkert en artig skrue denne Peder Jonsen på Lillebrenden som vi her altså får vite drev som tømmermann. Kanskje er det gener derifra som gjorde oldebarnet, min far Petter til dyktige snekker..

Dagens bilde er tatt på Bjerkelund i dag. Huset vi ser er det som Matias Slemmen og familien satte opp i 1948. Matias var fra Slemmen inne i Langfjorden. Matias sleit med en fot han hadde fått skadd og som hemma han. Men det stoppa ikke Matias som dyrka opp mye jord og som måtte være både far og mor for barna sine. Kona Amalie døde av tuberkolose året etter at yngste sønnen Erling var fødd. I tillegg var det 3 barn på 4, 7 og 8 år å ta seg av. Matias var en trivelig kar med godt humør kan jeg huske. For ofte forbi her med oss med hest og kjerre og skulle besøke sine to døtre som ble gift lenger "sø på gara". Siste minne er fra et besøk her på Bjerkelund rundt 1960 vil jeg tro. Det var en ettermiddag med latter og glede og sein kveld før Matias kraup ned trappa og gikk hjem.

 

Nyeste kommentarer

01.04 | 18:41

Artig å lese Helge, du skriv morsomt!!

...
30.01 | 00:09

Glitrande god lokalhistorie! Verdt å ta vare på!

...
20.05 | 22:42

Nei de var nok ikke i slekt, men trolig nære forbindelser og vennskap mellom Charlotte sin oldefar Ferdinand Anton Danholm, handelsmann i Drønnen og Knut.

...
20.05 | 10:11

Min bestemors mor hette Charlott Danholm-fyhn (gifte sig med presten karl Henry Fyhn). Hon var född i Skodje. Kanske en släkting?

...
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE