Velkommen til mine sider.

17. sep, 2016

Katter og slikt

 

Sommeren er nok over selv om vi de siste dagene nå i september har opplevd mange fine og varme dager. Hver årstid har jo sin sjarm og høsten med sine farger er jo fascinerende da (og alt har sin forklaring, lenke). Nyheter kan være så mangt, og heldigvis så er vel det meste også trivelige fortellinger. Slik også forrige uke da min søsterdatter (niese) Helga dukket opp i avisene med sin katt Herkules som er hele 22 år gammel. Først i lokalavisa Vestnesavisa for så å dukke opp både i våre regionale aviser og i VG, (lenke til VG). En kjekk fortelling om en flott dame og en katt som har fått kjærlig stell. Og så spiste den jo helst fisk! Ja er det ikke det jeg har sagt bestandig da, katter skal ha fisk da holder dem seg frisk. Nå har det seg slik at jeg har blitt allergisk mot katter, om ikke så hadde det nok vært minst en her hos kattevennen i eneboerens hule også. Nostalgiske tanker går tilbake til barndommen omgitt av katter og foreldre og søstre som elsket disse folkekjære pusene. Spesielt min yngste søster og gode venn var veldig glad i katter og opptatt av katter, noe som kom frem også etter at ho flyttet fra barndomshjemmet. Hjemme hos henne hadde katten en spesiell plass, ikke bare den levende huskatten. Var ho på tur i inn- eller utland så var ho påpasselig med å finne fine katter i forskjellig materiale å ta med seg hjem, det var liksom en del av turen. Men lillesøster gikk bort så altfor fort. Katten Matias savner nok henne, men han har det fortsatt godt hjemme hos husfar.

Kattene har sin egen personlighet. Helga og Herkules vekte minnene om en annen katt. Det var katten Pelle som også hadde en Helga, min mor Helga, som matmor. Den brunspraglete Pelle, var litt mer begavet enn andre katter vi hadde hatt. Han var første katten her i huset som begynte å åpne dørene selv, så han kom inn når han selv ville, og spesielt ivrig var han jo for å komme inn når han hadde med seg en død eller halvdød mus som skulle vises frem. Men matmor ble rammet av dødelig kreft. For 50 år siden, i 1966 reiste mor til Radiumhospitalet for strålebehandling. Samme dag forsvant Pelle. Vi lette etter ham, men han var som sunket i jorden. Ukene gikk uten mor og Pelle, men den dagen mor endelig kom hjem så gikk utdøra opp og Pelle kom inn på den måten vi hadde blitt vant til. Hvor han hadde vært vet vi jo ikke, men han var i fin form så det hadde nok vært mye mus på menyen. 

Dagens bilde er fra en tur til Rekdalshesten nå i september. Det er spesielt kjekt å se sauene på fjellbeite som koser seg i godt fjellgras. Omkranset av Midsundet ser vi øyene Midøy (til venstre), Magerøy (yst i sundet delvis skjult) og Otrøy (til høyre). Her levde mine forfedre på morssida og der vrimler det av slektninger.

I dag har jeg også lagt inn litt bilhistorie for Vestnes kommune. Fra det som tidligere var Vestnes og Tresfjord kommuner. (Lenke til bileiere 1920-1940) 

6. aug, 2016

Det har vært en rolig sommer. Litt arbeid, nokre turar i fjellet og til fjellvatna har det blitt og nokre kreer (fjellørret) har blitt kasta opp. Å hive seg uti et fjellvatn etter å ha gått seg god og svett på turen opp er så absolutt ein god følelse. Slik har det blitt eit par godværsdager også i år. Men for meg, veldig opptatt av slekta og livet til forfedrene så er nok besøket på fødeplassen til morfar og hans foreldre sikkert det jeg vil huske best fra denne sommeren. Om denne turen har jeg skrevet om under Øyslekt, lenke: "I fotefara til morfar og hans forfedre" Bilder fra denne turen har jeg samlet her: "Sanden og Magerøy" Klikk på enkeltbilda under "bildevisning" så vil en sjå tekst til bilda. Bildet her er min oldemor Helge Nilsdatter fødd 1855 på Magerøy og gift på Sanden, Bjørnerem i 1883. 

13. jul, 2016

En blir liksom ikke ferdig med denne kommunetvangsreformen som jeg liker å kalle den. Nå har kommunen vår vedtatt å være som den er, akkurat slik som folket ved valg har sagt den skal være. Men vi slipper nok ikke så lett unna når makta har talt er jeg redd for. Hyggelig er det også å se at folket i nabobygda i øst, Vågstranda vil være med oss. Ja dei er hjertelig velkomne. Fra gammelt av var vi jo sammen i Veøy Prestegjeld i motsetning til folket lenger inne i Romsdalsfjorden som hørte til Grytten Gjeld. Og her en dag så kom jeg over et kart fra 1750 som viste at Vågstrandinger og Måndalinger tilhørte det "Wæsneske Compagnie District". (klikk på lenken for å utforske). Her ser vi hvilket område som våre forfedre hadde felles og dermed ble et sammensveiset folk. Dei ekserserte i lag og kjempet for samme sak. På det handlaga kartet er det notert ned de gardene som tilhørte "Vesneskompaniet" Det starter på Hovde i Måndalen og strekker seg vestover, tar med seg øya Sekken og siste garden er Eik i Vestrefjord i dagens Haram kommune.

Dette hadde blitt en fantastisk fin kommune også i dag. Fantastisk natur og et næringsliv som har det meste. Hotelldrift, landbruksskole, osteproduksjon, båtbygging, smoltproduksjon osv. osv. Og kan virkelig fylkesmannen som kommer fra nettopp dette historiske "District" unngå å tegne kommunegrensa slik kloke hoder i tidligere tider mente var mest hensiktsmessig. Nei dette tror jeg Lodve vil bifalle, han har vel ikke forandret seg så mye fra da vi gikk på realskolen på Vestnes i si tid.  

 

Så må jeg nevne at slektsforskinga går i rolig takt for tida. Men har sett litt mer på min Øyslekt og lagt inn 4 tipptipptippoldeforeldre som jeg og tusenvis andre stammer fra. Jeg gjennom min farfar fra Bjørnerem Midsund med aner fra Rørset på Otrøya som bringer oss bakover til Tomrefjord i Vestnes, til Skodje og Sunnylven i Stranda og litt til. Dei fire tippene er:

[96] Iver Jonsen Tomren f. 1750. [97] Helge Rasmusdatter Løvold Tomren f. 1744. [98] Iver Ingebrigtsen Stor-Engset f. 1749 og [99] Synnøve Pedersdatter Stor-Engset f. 1751. Jeg har under hver person også tatt med deres forfedre så langt jeg har kunnet komme.  En kan lese om dem på Øyslekt II, langt nede på siden.  

 

19. jun, 2016

Onsdag kveld kom det melding om at kirka vår hadde tatt fyr. Jeg skulle ta et raskt blikk på lokalavisa på nett før sengetid, da dukket det opp et nyhetsvarsel. Det var brann i Fiksdal Kirke. Hva står kirka vår i brann… det var jo utenkelig. Første tanken er jo å kaste seg i bilen, en kan kanskje være til hjelp. Men det blir med tanken, det er 7 km og brannvesen fra tre steder er på vei meldes det og en skjønner at det for menig mann ikke er mye å gjøre annet enn å være nysgjerrig tilskuer og være i veien. Snart kommer det mer informasjon. Brannen er under kontroll og kirka reddet, for en lettelse. De nærmeste naboene til kirka kom raskt til og gjorde en heltemodig innsats med å slukke brannen i den utvendige trekledningen. Det var nok takket være disse at kirka ikke brann ned. En føler en takknemlighet. Du kjenner dem alle når navn og ansikt dukker opp på TV og i aviser dagen etter.

Og for et brannmannskap vi må ha! Frivillige som rykker ut fra sine hjem når meldingen tikker inn. Jeg er såpass godt kjent og kjenner distrikt og veier såpass godt at jeg skjønner at her har alt gått på skinner og vel som det. Og slikt kommer ikke uten trening og dyktighet av et mannskap som virkelig har lidenskap for det frivillige vervet de har tatt på seg.  

Jeg har nok som de fleste et spesielt forhold til min sognekirke. Her var jeg døpt, her ble jeg sammen med jevnaldrede ungdommer konfirmert og for to år siden hadde vi et kjekt gjensyn i kirken til 50 års jubileum som konfirmanter.  Og her ved kirken ligger våre kjære gravlagt, gravminnene står tett. Mor og far, besteforeldre, onkler og tanter, ja det er så mange som du kjente og hadde et forhold til.

Her var farmor døpt nyttårsdag i 1875, ni år etter at kirken ble åpnet 27. november i 1866. Det er altså 150 års jubileum for kirka vår i år, det klarte ikke brannstifteren å forhindre.

Ja det var altså en brannstifter som ble arrestert få timer etter ugjerningen. Hva er det som får et menneske til å gjøre noe slikt blir det spurt. En mann med samme bakgrunn som oss og med sine forfedre som i generasjoner har brukt kirken.  Nei det får vi vel aldri et godt svar på. Det er så mangt her i livet som er uforståelig.

Jeg tok meg en tur innom kirkegarden dagen etter. Så til grava til far og mor som ikke ligger så mange meter fra arnestedet. Men her var alt vel. De som hadde gjort redningsarbeid hadde i travelheta også klart å unngå skade på gravminnene.  Alt gikk heldigvis godt, bordkledning kan skiftes og kirka vil igjen framstå som det praktbygget den er.

 

Siden sist jeg skrev her har jeg lagt inn en 17. mai tale som flere har kommet med ønske om å se, den finner der her 17. mai 2016, ligger under lokal historie da det meste er lokal historie. Jeg har også lagt biografi til 3x tippoldemor Karen Eriksdatter Magerøy Hagset på Øyslekt II. (Nederst på siden). Her har jeg også lagt inn kjente forfedre til Nils Einarsen og Karen Eriksdatter. Har også et litt uhøytidelige betraktninger om kryssing av Romsdalsfjorden, det kan en lese om her: Fjordkryssing

 

18. jun, 2016

Gravminnet til far og mor. Med den brannskadde kirka i bakgrunn. Det hadde nok ikke gått mange minutt før kirka var overtent om ikke snarrådige naboer hadde kommet til.