Velkommen til mine sider.

4. feb, 2017

Vi har kommet til februar og sola stig på himmelen for kvar dag. Men enda vil det gå 3 veker før jeg får sjå den her jeg bor. Trøsta er at når den først kommer så går det kun 2-3 uker til vi har den fra tidlig morgen og til sene kveld. Vi har hatt en merkelig vinter og lite snø. Så det er fint å rusle omkring og studere naturens mysterier. Både vokster og hvordan landskapet har blitt forma. Og så er det spora etter våre forfedre som vi ser rundt omkring. Spesielt legger vi merke til de gamle steingardene som må ha vært et hardt slit for å få opp. Dette gjelder både garder mot utmark og murer mellom gardene. Om disse skal jeg kanskje skrive mer om senere på egen side.

Siden sist har jeg også lagt ut litt historie om Kristengarden og Andersgjerde.

Det som vi kan merke oss med disse gardene er at det nok er en del feil i bygdeboka når det gjelder «Rekdalslekta» i Molde. Vi vet jo at Bjørnstjerne Bjørnson sin modell «Thomas Rendalen» stammer fra denne slekta. Dette er lagt ut i korrigeringer og tillegg i bygdeboka.  

Jeg har også lagt ut ei historie som jeg fant i Dagbladet fra 1874. Om Daniel (eller David?) som hadde vært litt langfingret på en av Rekdalsgardene og som enda med noen dager i kasjotten. Den historia finner vi under lenke: Lokale historier.

Ved siden av her en bit av gjæresgarden ovenfor husa mine, og under er litt av muren langt fremme i Snaufjellet som danner grense mellom Rekdal og Gjelsten

4. feb, 2017

En del av steingarden som skiller gardene Gjelsten og Rekdal på sørsida av Snaufjellet ca. 350 m.o.h. kanskje oppsatt etter forliket mellom de to gardene i 1861, da det vart enighet om å sette opp en gjerdesgard innen 30.mai 1863.

31. des, 2016

Da skriver vi 31. desember og vi skal se fremover mot et nytt år.  Litt personlig må en få lov å være på en slik dag. Og året som gikk får vi minnes både med sorg og glede. Sorgen og savnet etter en kjær søster som fikk påvist kreft omkring forrige nyttårsskiftet og som vi måtte følge til siste hvile noen få måneder senere er nok det som først vil søke tankene mine når jeg ser tilbake på året 2016. Jeg sakner deg kjære gode lillesøster, men det er alle de gode minnene jeg tar med meg.

2016 var også det året jeg fikk en sjukdomsdiagnose. En fredag etter arbeidstid ringte fastlegen og fortalte at blodsukkeret var for høgt og at jeg måtte komme meg på apoteket i morgen og få ut medisinen han hadde foreskrevet. En som aldri har hatt noen annen sjukdom gjennom 67 år enn litt forbigående snue og slikt får seg jo en liten påminnelse når slikt skjer. Nå er vel ikke diabetes 2 noen katastrofe akkurat, veldig mange lever med den, og lever godt. Men vi vet jo at det har en årsak og uten at noe blir gjort kan det utvikle seg og skape problemer. Noe måtte gjøres. Min oppskrift var å legge om til et bedre kosthold, komme meg ut og få musklene i sving. Så denne sommeren og høsten har det blitt mange turer ut i terrenget. Opp på de fantastiske fjella som vi har i nærområdet. Fiske litt i fjellvatna og nyte, ja kort og godt nyte utelivet. En lettere kropp og et bedre humør har blitt resultatet. Ja faktisk har jeg vel ikke følt meg så bra på mange tiår. Og jeg gleder meg til et nytt år med masse friluftsliv og da også som 90 prosent pensjonist. Det har blitt noen «skrytebilder» på Facebook. Men jeg håper det blir tilgitt. Det er en del av terapien og kan en i tillegg glede og inspirere andre til å komme seg ut så har det jo også en misjon.  

Noe jeg har sett på med en viss bekymring i mange mange år er all den fine ungdommen som forsvinner fra distriktet vårt. Saken er jo at vi til tross for vår fantastiske natur ikke har nok å tilby de unge. Folk søker til de store regionene. Kan vi stoppe dette? Ja jeg tror faktisk at det er mulig. Men da må de gode krefter i fylket vårt samarbeide om å bygge en region der byene våre blir bundet sammen og danner en felles bo- og arbeidsregion. Vårt spennende næringsliv higer etter å få hit resurspersoner som skal utvikle distriktet vårt i fremtiden. Vi må skape et område der kommunikasjon ikke blir en hemsko for utvikling. Knyttes de største byer og «bygdebyer» sammen kan vi skape de samme mulighetene som i de store sentra, både arbeidsmessig og innenfor kultur og fritid. Hovednøkkelen her er Møreaksen, fjordkryssingen som skal bygge sammen fylket vårt. Flere alternativ har blitt vurdert, men det var fjordkryssing med tunnel og bro som kom best ut. Ja samfunnsøkonomisk var det det eneste alternativet som var lønnsomt. Og Møreaksen ble vedtatt. Nå i ettertid har en gruppe prøvd å få til «bedre» løsninger. Men behøves eksperter til å vurdere at stenging av dagens hovedferdselsåre inn Romsdalsfjorden ikke er en god ide. Kystverket, forsvaret og det lokale næringslivet som bruker fjorden vil selvsagt heller ikke synes det. Det samme kan sies om ideen om å omgjøre Veøy til en halvøy. Veøy som har vernet landskapsområde har alltid vært en omflytt øy og har sin spesielle betydning som kanskje det viktigste historiske stedet i fylket vårt. Og det mest takket være at den har fått ligget uberørt uten motorisert ferdsel på land. Sagaøya, «den hellige øya» fra vikingtid og middelalder med sitt gamle kirkebygg og sine spennende arkeologiske gjenstander må selvsagt bevares som øy! Ikke som halvøy med motorvei og sterk trafikk. Der er det helt sikkert mangt av historisk interesse rundt hele øya som kan fortelle om historia vår. Ingen ansvarlige myndigheter kan tillate seg slik rasering overfor nåværende og fremtidige generasjoner.

Nei vi må samle oss om Møreaksen. I tillegg til sambandet nord sør så vil den også føre til at noen viktige øyer i Romsdalsregionen får fastlandsforbindelse. Nå er gleden stor litt lenger sør der Nordøyvegen ser ut til å bli realitet. Midsund og Aukra kommuner som har større befolkning må få det samme.  Her er det muligheter for fremtidens næringer knytt til hav og fjord. Og gassen fra Ormen Lange kan vi gjøre om til proteiner som kan nyttes til fiskefor og kanskje også menneskemat. Og denne produksjonen må kunne legges der gassen tas i land. Da er det viktig at kommunikasjonene er gode. Vi må la folk med relevant kunnskap og utdanning kunne bo på Vestnes eller i Ålesund og kunne jobbe på Aukra, eller omvendt.

Et annet stikkord er turisme. Kombinasjonen fjell, fjord, øyer og hav gir fantastiske muligheter med Møreaksen. Fantastiske muligheter for vår kystbefolkning. Så la oss samle oss om Møreaksen. Den eneste reelle mulighet for fjordkrysning av Romsdalsfjorden bortsett fra fergene med sine mangler.  

Se også denne, tillegg av 9.januar 2017, lenke: Fjordkryssing 

 

Siden sist har jeg også oppdatert litt av vår gardshistorie. Hansgarden og Rekdalsbakken det kan dere se her. Tillegg og litt rettinger i bygdeboka, Hansgarden og Bakken. 

Dagens bilde er enkelt. Fjell og mann i solnedgang kan vi kalle det.   

Ha et rikttig GODT NYTT ÅR. 

11. des, 2016

I går la jeg inn et stykke om en tragisk hendelse fra nærområdet som skjedde for 333 år siden. Om Mali fra Marken i Fiksdal som ble dømt for å ha tatt livet av sitt foster og dømt til døden og senhøstes henrettet med øks, en dårlig begynnelse på juleforberedelser og jul. Olav Rekdal nevner denne hendelsen i bygdeboka og jeg har funnet frem de kildene han nevner. Rettsaka derimot er ikke å finne da vi ikke har tingbøker for Romsdal før 1688. «Dette hendet har gått heilt ut av folkeminnet» skriv OR i bygdeboka. Selvsagt ei tung og sorgfull sak for de nærmeste som det ikke var kjekt å snakke om. Dei få som budde her måtte holde sammen, og de fleste rundt på de få gardene var i slekt med hverandre. Folketallet i det som senere ble Fiksdal kirkesogn var på om lag 100 mennesker på denne tida.

For meg er Mali også interessant ut fra et slektshistorisk synspunkt. Gjennom et slektsledd som går fra Bjørnerem på Midøya til Otrøya videre over fjorden til Tomrefjord og så til Torsgarden under Marken i Fiksdal. Tor (Tore) i Marken er min 7 x tippoldefar og sønnen Ola som var far til Mali var min 6 x tippoldefar. Ola og kona (eller konene som vi ikke har navn på) hadde en stor barneflokk og etter de meldinger vi får fra kildene så hadde disse barna et heller tvilsomt forhold til den tids strenge kirkelige og verdslige moralnormer.   Les om Mali og Torslekta her (lenke).

I høst har vi også markert kirkejubileum for kirka vår, Fiksdal kirke som vart åpna i november for 150 år siden. Som jeg har skrevet om tidligere så ble kirka påtent i juni i år men heldigvis redda, men til jubileet var den reparert og klar til fest. Da skulle det passe med et bilde av Fiksdal Kirke. I bakgrunnen til høyre det flotte fjellet Melen. Ved foten av dette fjellet holdt Mali og slekta hennes til.

26. nov, 2016

I morgon er det 1. søndag i advent. Og då skal vi ha nissemarsj og eg har blitt hyra inn som Julenisse. Skal nok gå bra det tenkjer eg.

I dag har eg lagt inn litt stoff om søster til tippoldefar Petter Korsedal. Ho hadde det sjeldne namnet Jesperine. Dei to søskena var fødd på fjellgarden Korsedal og var dei einaste i søskenflokken som vaks opp.

Litt ned på sida i Stordalslekt (lenke) har eg plassert Jesperine, etter mora Guri. Er det nokon som kjenner meir til Jesperine og slekta i Ålesund så hadde eg satt pris på opplysningar om det. Og her er sikkert feil som bør påpeikas så dei blir retta opp, det hadde eg satt stor pris på. Mi bestemor Elisabet Bjerkevoll var tremenning til Jesperine sine barnebarn og det er jo spennende også å få litt innblikk i korleis det gjekk med denne del av slekta.   

Når vi går inn i adventstida så dukkar årets utgåve av årsskriftet til Vestnes Sogelag opp. Slik også i år da ein kjenning og styremedlem i sogelaget bankar på døra og overrekker årets utgåve. Ikkje få timer som er lagt ned av styre og skriftstyre for å få dette til. Også i år har det blitt mykje spennande lokalt stoff. I år vart det litt ekstra å få boka i handa då eg sjølv har fått med eit stykke der. Korleis blir det mottatt skal tru?

Elles så merker eg meg mange artiklar som skal bli godt lesestoff framover. Spesielt så har eg merket meg ein artikkel av Olav Hole om Hellandkaia og ferjene. Spennande lesing frå ei tid som eg sjølv fekk ta del i som barn og ungdom. Eit stykke om ungdomsår i Skorgen kjente eg meg også igjen i. Tidsbildet er levende fortalt av Åse Vestnes Birkenheier. Med ei søster gift i området og med mange gode somrar på Kjelbotn så kjenner eg igjen mange av personane som er skildra både i tekst og mange gode bilder. Men årsskriftet inneheld så mykje meir og det får vi komme tilbake til når eg har fått lest meg opp.

 

Til slutt i dag vil eg nemne ein av kandidatane til utmerkelsen Årets Ildsjel i Vestnes. Haldor Dahle som eg har hatt glede av å samarbeide med. Han har gjort ein utrolig stor innsats over mange år i Rekdalsmarka med å legge til rette for turgåarar. Bygd gapahukar, rydda og reparert stiar, laga og satt opp ei mengde skilt som viser kor vi er og kor vi skal gå. Sist helg var eg innom ei steinbu, Hesthellaren, som han har laga ved toppen av Rekdalshesten. Med stor fantasi bygd under ei stor steinhelle som fungerer som tak. Det var godt å komme i ly og nyte medbrakt niste med ein bitande kald vind utanfor. Under er eit bilde av Hesthellaren. Eg vil derfor oppfordra alle til å stemme på Haldor. Ein kjekk kar med eit velfortent kandidatur.

Ha ei fin adventstid.