Velkommen til mine sider.

19. mar, 2017

Nokre ord om slektsinteressa i dag.

Kva er det som er så spennande? Det startar vel for dei fleste med å samle aner og finne namn på dei som var før oss. Men etter kvart har det blitt slik, i alle fall med meg at det er menneska vi stammar frå som blir meir og meir viktig. Vi veit at det handlar om lenkar som genetisk er knytt til kvarandre frå generasjon til generasjon. Og i tillegg til genane er det den lærdom og oppfostring som vart levert vidare frå foreldre og besteforeldre ein levde saman med og fekk den nødvendig livsrøyndom frå som ein måtte ha for å overleve.  

Kva om fattigjenta Guri oppe på Hallvardsetra i Ørskog ikkje hadde møtt Knut som var i teneste på ein gard på andre sida av fjellet, inne i Tresforden, ja så hadde ikkje eg og heller ikkje dei andre etterkommarane til Inger Sirene vore til.

Ja kven var dei to, Knut og Guri som møttest der i grenselandet mellom Sunnmøre og Romsdal ein haustdag i 1792. Var dei kjærastar eller var det eit tilfeldig møte som var over etter ei lita ri. Kirkeboka fortel ikkje anna enn at ei lita jente, Inger Sirene kom omtrent ni månader seinare var «uægte» ved dåpen og vi får i tillegg namn og tilhaldsstad til foreldra som var ei pige og ein dreng. Men det å få eit uekte barn som prestane kalla det i boka (uekte/uægte kjem av utanomekteskapeleg)  var straffbart og skulle meldast til futen, og kanskje kan eg finne meir om tipp tippoldemor Inger Sirene i ein rettssprotokoll, men så langt har eg ennå ikkje komme i forskinga mi.

Men eg veit at Inger Sirene var fødd fattig og døde fattig som så mange andre i slekta. Slik var det for svært mange på denne tida, og fattigdommen var ikkje noko ein rådde med sjølv. Men det ein rådde med var ståpåviljen for å klare seg. Finne nok mat og varme til seg og sine og ikkje minst halde humøret oppe for å kome seg gjennom dei mørke dagane. Hjelpe kvar andre gjennom harde barnefødslar der vi veit dødelegheita var stor. Ja ein skulle vare av god heil ved for å klare seg. Og kanskje var det like mykje glede og  varme i dei trekkfulle små husmannsstovene på den tida som vi finn i våre heimar i dag. Ein måtte glede seg over livet slik det var, slik kunne ein halde ut og leve vidare.

Slik levde Inger Sirene seg gjennom eit langt liv. Ho blir ei av dei mange kvardagsheltane mine. Utgangspunktet var altså ikkje av dei beste. Folketellinga i 1801 fortel at Inger Serine er eit «fattig uægte barn – Underholdes av Sognet» Ho bur då saman med bestemora Marte på Viset i Ørskog, ei «Gammel pige – Ugift- Lægdslem» At ho var legdslem betydde at ho ikkje lenger hadde fast heim, men vart sendt frå gard til gard. Korleis bestemor og barnet hadde det veit vi ikkje, mykje kom an på folket dei budde hos. Men på Viset var det slekt og naboar, så kanskje var det ikkje so ravgale.

Inger Sirene kom til Stordal lenger inne i Storfjorden og vart der gift med mann av same stand. Lars Nilsen fødd «uekte» i Molde og kom derifrå til Stordal, han hadde truleg vakse opp utan foreldre. Dei to, Inger Serine og Lars stifta familie og fekk seg ein husmannsplass dei skulle leve av. og dei levde lenge, Inger Serine vart 82 år og Lars 81 år og det i ei tid der forventa levealder var om lag det halve av dette. Inger Serine fødte 6 barn og først kom tippoldemor Anne Birgitte. Takka vare at framsynte bønder på Rekdal, ute ved kysten rundt midten av 1800-talet fant ut at dei ville ha meir folk til utvikling og verdiskaping i bygda så kom Anne Birgitte og mannen Petter hit. Petter var født på Korsedal, ein av dei mange tungdrevne små gardane langt oppe i fjellsida i Storfjorden som nå er fråflytta. Dei var mange familiar inne frå Storfjorden som fekk seg gode husmannsplassar på Rekdal men det er ei anna historie.

Dette var eit møte med nokre av dei spanande medlemmane av slekta, og det er så veldig mange av dei som blir heltar på kvar sin måte. Det er slett ikkje rart at ein blir fole glad i dei historiske personane ein oppdagar og at slektsgranskinga nokre gangar blir lidenskapeleg. 

Bildet i dag er ein modell far min Petter laga av huset som Anne Birgitte og Petter bygde då dei kom til Rekdal omkring 1856. Huset slik far huska det (rive rundt 1950?) var nok litt påbygd i forhold til det opprinnelege. Det eg blir påminna om når eg ser huset er kvifor eg ikkje fikk vite litt mer om hus og folk som levde der. Eg veit grunnen. Far var levande interessert og ønska å fortelle om besteforeldre og oldeforeldre, men ingen ville lytte og då stillna sjølvsagt fortellergleda. Når ein så i godt voksen alder fekk interesse for å få meir kunnskap om forfedrane var dei som som visste noko borte. Derfor ei oppfordring til yngre generasjonar til å få den levande historia muntlig overlevert. Spør og grav, for dei fleste vil så gjerne fortelle det dei veit, gode historier er gull verdt. Og husk å få navn på personar på dei gamle bildene!   

26. feb, 2017

I dag vil jeg først minnes min kjære svoger Arne som vi har fulgt til den siste kvile. En humørspreder har gått bort og det skjedde så alt for fort. Vi må takke for mange fine stunder sammen.

De siste dagene har vi fått litt vinterstemning med kvite marker og kjekt er det å sjå unger som boltrer seg i snøen. For oss eldre er det kanskje mest til besvær men slik skal det være.

Så har jeg fullført korrigeringer og tillegg i bygdeboka for Rekdals midtbygd. Det kan vi finne under Gardsnr 78 Rekdal, fra Hansgarden til og med Trondgjerde 

Vi kan jo merke oss at de som er etterkommere etter Ola Knutsen Vikås på "Sveinnbakken" med "kuske-barna" Andrina, Ingeleiv og Iver og som har brukt bygdeboka som kilde for forfedre, bør inn og korigere litt. 

Ellers så oppfordrer jeg til å melde inn korrigeringer og tillegg til desse sidene. Nyere slektsledd vil også bli lagt inn der det er ønsket.

Dagens bilde er fra Rekdals midtbygd trolig tatt fra løa på Rekdalsbakken. År litt usikkert. Stolpene vi ser er nok telefonstolper. Vet ikke når telefonen kom til Rekdal, det var nok noen år etter 1900. Ser at den første telefonsamtalen i Tomrefjord var i 1903. ("Tomrefjordboka" side 526). Det gikk nok ikke så mange år før også bøndene på Rekdal hadde telefon. Huset på Stuvolla som vi også ser på bildet er bygd ca. 1910. Jeg tror det er "gamlebua" vi ser til høyre for skulen. Bua skal være bygd i 1914. Vi kan tippe at bildet er fra 1915-1920.  

4. feb, 2017

Vi har kommet til februar og sola stig på himmelen for kvar dag. Men enda vil det gå 3 veker før jeg får sjå den her jeg bor. Trøsta er at når den først kommer så går det kun 2-3 uker til vi har den fra tidlig morgen og til sene kveld. Vi har hatt en merkelig vinter og lite snø. Så det er fint å rusle omkring og studere naturens mysterier. Både vokster og hvordan landskapet har blitt forma. Og så er det spora etter våre forfedre som vi ser rundt omkring. Spesielt legger vi merke til de gamle steingardene som må ha vært et hardt slit for å få opp. Dette gjelder både garder mot utmark og murer mellom gardene. Om disse skal jeg kanskje skrive mer om senere på egen side.

Siden sist har jeg også lagt ut litt historie om Kristengarden og Andersgjerde.

Det som vi kan merke oss med disse gardene er at det nok er en del feil i bygdeboka når det gjelder «Rekdalslekta» i Molde. Vi vet jo at Bjørnstjerne Bjørnson sin modell «Thomas Rendalen» stammer fra denne slekta. Dette er lagt ut i korrigeringer og tillegg i bygdeboka.  

Jeg har også lagt ut ei historie som jeg fant i Dagbladet fra 1874. Om Daniel (eller David?) som hadde vært litt langfingret på en av Rekdalsgardene og som enda med noen dager i kasjotten. Den historia finner vi under lenke: Lokale historier.

Ved siden av her en bit av gjæresgarden ovenfor husa mine, og under er litt av muren langt fremme i Snaufjellet som danner grense mellom Rekdal og Gjelsten

4. feb, 2017

En del av steingarden som skiller gardene Gjelsten og Rekdal på sørsida av Snaufjellet ca. 350 m.o.h. kanskje oppsatt etter forliket mellom de to gardene i 1861, da det vart enighet om å sette opp en gjerdesgard innen 30.mai 1863.

31. des, 2016

Da skriver vi 31. desember og vi skal se fremover mot et nytt år.  Litt personlig må en få lov å være på en slik dag. Og året som gikk får vi minnes både med sorg og glede. Sorgen og savnet etter en kjær søster som fikk påvist kreft omkring forrige nyttårsskiftet og som vi måtte følge til siste hvile noen få måneder senere er nok det som først vil søke tankene mine når jeg ser tilbake på året 2016. Jeg sakner deg kjære gode lillesøster, men det er alle de gode minnene jeg tar med meg.

2016 var også det året jeg fikk en sjukdomsdiagnose. En fredag etter arbeidstid ringte fastlegen og fortalte at blodsukkeret var for høgt og at jeg måtte komme meg på apoteket i morgen og få ut medisinen han hadde foreskrevet. En som aldri har hatt noen annen sjukdom gjennom 67 år enn litt forbigående snue og slikt får seg jo en liten påminnelse når slikt skjer. Nå er vel ikke diabetes 2 noen katastrofe akkurat, veldig mange lever med den, og lever godt. Men vi vet jo at det har en årsak og uten at noe blir gjort kan det utvikle seg og skape problemer. Noe måtte gjøres. Min oppskrift var å legge om til et bedre kosthold, komme meg ut og få musklene i sving. Så denne sommeren og høsten har det blitt mange turer ut i terrenget. Opp på de fantastiske fjella som vi har i nærområdet. Fiske litt i fjellvatna og nyte, ja kort og godt nyte utelivet. En lettere kropp og et bedre humør har blitt resultatet. Ja faktisk har jeg vel ikke følt meg så bra på mange tiår. Og jeg gleder meg til et nytt år med masse friluftsliv og da også som 90 prosent pensjonist. Det har blitt noen «skrytebilder» på Facebook. Men jeg håper det blir tilgitt. Det er en del av terapien og kan en i tillegg glede og inspirere andre til å komme seg ut så har det jo også en misjon.  

Noe jeg har sett på med en viss bekymring i mange mange år er all den fine ungdommen som forsvinner fra distriktet vårt. Saken er jo at vi til tross for vår fantastiske natur ikke har nok å tilby de unge. Folk søker til de store regionene. Kan vi stoppe dette? Ja jeg tror faktisk at det er mulig. Men da må de gode krefter i fylket vårt samarbeide om å bygge en region der byene våre blir bundet sammen og danner en felles bo- og arbeidsregion. Vårt spennende næringsliv higer etter å få hit resurspersoner som skal utvikle distriktet vårt i fremtiden. Vi må skape et område der kommunikasjon ikke blir en hemsko for utvikling. Knyttes de største byer og «bygdebyer» sammen kan vi skape de samme mulighetene som i de store sentra, både arbeidsmessig og innenfor kultur og fritid. Hovednøkkelen her er Møreaksen, fjordkryssingen som skal bygge sammen fylket vårt. Flere alternativ har blitt vurdert, men det var fjordkryssing med tunnel og bro som kom best ut. Ja samfunnsøkonomisk var det det eneste alternativet som var lønnsomt. Og Møreaksen ble vedtatt. Nå i ettertid har en gruppe prøvd å få til «bedre» løsninger. Men behøves eksperter til å vurdere at stenging av dagens hovedferdselsåre inn Romsdalsfjorden ikke er en god ide. Kystverket, forsvaret og det lokale næringslivet som bruker fjorden vil selvsagt heller ikke synes det. Det samme kan sies om ideen om å omgjøre Veøy til en halvøy. Veøy som har vernet landskapsområde har alltid vært en omflytt øy og har sin spesielle betydning som kanskje det viktigste historiske stedet i fylket vårt. Og det mest takket være at den har fått ligget uberørt uten motorisert ferdsel på land. Sagaøya, «den hellige øya» fra vikingtid og middelalder med sitt gamle kirkebygg og sine spennende arkeologiske gjenstander må selvsagt bevares som øy! Ikke som halvøy med motorvei og sterk trafikk. Der er det helt sikkert mangt av historisk interesse rundt hele øya som kan fortelle om historia vår. Ingen ansvarlige myndigheter kan tillate seg slik rasering overfor nåværende og fremtidige generasjoner.

Nei vi må samle oss om Møreaksen. I tillegg til sambandet nord sør så vil den også føre til at noen viktige øyer i Romsdalsregionen får fastlandsforbindelse. Nå er gleden stor litt lenger sør der Nordøyvegen ser ut til å bli realitet. Midsund og Aukra kommuner som har større befolkning må få det samme.  Her er det muligheter for fremtidens næringer knytt til hav og fjord. Og gassen fra Ormen Lange kan vi gjøre om til proteiner som kan nyttes til fiskefor og kanskje også menneskemat. Og denne produksjonen må kunne legges der gassen tas i land. Da er det viktig at kommunikasjonene er gode. Vi må la folk med relevant kunnskap og utdanning kunne bo på Vestnes eller i Ålesund og kunne jobbe på Aukra, eller omvendt.

Et annet stikkord er turisme. Kombinasjonen fjell, fjord, øyer og hav gir fantastiske muligheter med Møreaksen. Fantastiske muligheter for vår kystbefolkning. Så la oss samle oss om Møreaksen. Den eneste reelle mulighet for fjordkrysning av Romsdalsfjorden bortsett fra fergene med sine mangler.  

Se også denne, tillegg av 9.januar 2017, lenke: Fjordkryssing 

 

Siden sist har jeg også oppdatert litt av vår gardshistorie. Hansgarden og Rekdalsbakken det kan dere se her. Tillegg og litt rettinger i bygdeboka, Hansgarden og Bakken. 

Dagens bilde er enkelt. Fjell og mann i solnedgang kan vi kalle det.   

Ha et rikttig GODT NYTT ÅR.