Velkommen til mine sider.

26. nov, 2016

I morgon er det 1. søndag i advent. Og då skal vi ha nissemarsj og eg har blitt hyra inn som Julenisse. Skal nok gå bra det tenkjer eg.

I dag har eg lagt inn litt stoff om søster til tippoldefar Petter Korsedal. Ho hadde det sjeldne namnet Jesperine. Dei to søskena var fødd på fjellgarden Korsedal og var dei einaste i søskenflokken som vaks opp.

Litt ned på sida i Stordalslekt (lenke) har eg plassert Jesperine, etter mora Guri. Er det nokon som kjenner meir til Jesperine og slekta i Ålesund så hadde eg satt pris på opplysningar om det. Og her er sikkert feil som bør påpeikas så dei blir retta opp, det hadde eg satt stor pris på. Mi bestemor Elisabet Bjerkevoll var tremenning til Jesperine sine barnebarn og det er jo spennende også å få litt innblikk i korleis det gjekk med denne del av slekta.   

Når vi går inn i adventstida så dukkar årets utgåve av årsskriftet til Vestnes Sogelag opp. Slik også i år da ein kjenning og styremedlem i sogelaget bankar på døra og overrekker årets utgåve. Ikkje få timer som er lagt ned av styre og skriftstyre for å få dette til. Også i år har det blitt mykje spennande lokalt stoff. I år vart det litt ekstra å få boka i handa då eg sjølv har fått med eit stykke der. Korleis blir det mottatt skal tru?

Elles så merker eg meg mange artiklar som skal bli godt lesestoff framover. Spesielt så har eg merket meg ein artikkel av Olav Hole om Hellandkaia og ferjene. Spennande lesing frå ei tid som eg sjølv fekk ta del i som barn og ungdom. Eit stykke om ungdomsår i Skorgen kjente eg meg også igjen i. Tidsbildet er levende fortalt av Åse Vestnes Birkenheier. Med ei søster gift i området og med mange gode somrar på Kjelbotn så kjenner eg igjen mange av personane som er skildra både i tekst og mange gode bilder. Men årsskriftet inneheld så mykje meir og det får vi komme tilbake til når eg har fått lest meg opp.

 

Til slutt i dag vil eg nemne ein av kandidatane til utmerkelsen Årets Ildsjel i Vestnes. Haldor Dahle som eg har hatt glede av å samarbeide med. Han har gjort ein utrolig stor innsats over mange år i Rekdalsmarka med å legge til rette for turgåarar. Bygd gapahukar, rydda og reparert stiar, laga og satt opp ei mengde skilt som viser kor vi er og kor vi skal gå. Sist helg var eg innom ei steinbu, Hesthellaren, som han har laga ved toppen av Rekdalshesten. Med stor fantasi bygd under ei stor steinhelle som fungerer som tak. Det var godt å komme i ly og nyte medbrakt niste med ein bitande kald vind utanfor. Under er eit bilde av Hesthellaren. Eg vil derfor oppfordra alle til å stemme på Haldor. Ein kjekk kar med eit velfortent kandidatur.

Ha ei fin adventstid.  

29. okt, 2016

Oktober er snart forbi og de siste par dagene har vi fått en smak av vinter. Slik vinteren stort sett er på våre kanter med litt av hver. Fra 12-14 grader og mild vind for et par dager siden til harde vindbyger ispedd sviende hagl som slår mot kinnet og gjør marka forbigående hvit. Toreskrell og lyn som herjer har vi også hatt med de følger det har. Ødelagte rutere som fører til svarte dataskjermer og litt skade på strømkurser med forskjellig elektrisk utstyr. Så det vart et par turer ut for å konstatere at elementet i en varmvannstank hadde gjort sitt og se på en mørklagt løe. Men slikt lar seg jo ordne og vi skal jo ha litt å pusle med oss handverkere også.   

Men du verden for en oktober vi har hatt. Snart 4 uker med strålende høstvær, med klar himmel, sol om dagen og netter med lysende måne og vakkert nordlys. Og det har blitt anledning til mange flotte turer ut i naturen. Forrige lørdag tok jeg meg en tur til fjellområdet i nabobygda Vestrefjord der min farfar, Johan tilbrakte barne- og ungdomsår før han kjøpte seg gård her på Rekdal hvor hans kone, min farmor Elisabeth kom fra. Men farmor (Gomor på Hauå som vi kalla henne) tjente også i Vestrefjorden, på Byrkjevolla. Kor mange år vet jeg ikke men ho var tjenestejente der under folketellinga år 1900. Så starten på turen var Eikesetra der jeg regner med både Johan og Elisabeth hadde mange fine stunder sammen i ungdomsår. Stølen på Eikesetra har blitt flytta lenger opp, der  folk fra Eik og Byrkjevoll i dag har fine hytter. På gamlestølen lenger ned mot Eikeelva kan vi se restene etter de gamle seterbuene og fjøsene. Kraftige gråsteinsmurer som ligg og vitner om en tid som var. Om det var her nede bestemor var med og setra rundt år 1900 er jeg usikker på, kanskje var seterbuene allerede flyttet lenger opp da ho kom dit. Men jeg fant bua som skal være «Hølebua» tilhørende bruket «Høla» som gofar kom fra. Vestrefjordinger har satt merkelapper på restene etter buene, dessverre var mange av disse nå uleselig. Så gikk turen til Byrkjevollshornet som jeg regner med våre forfedre ofte søkte mot for å jakte både fugl, anna småvilt og større dyr. På Byrkjevollen var det dyktige bjørneskyttere viser gamle tingprotokoller.

På min tur på platået mellom Byrkjevollshornet og  Skjeringen, grensefjell mellom kommunene Haram og Vestnes passerer jeg også noen merkelige steiner som er oppreist, «bautasteiner» eller hva det er. Helt sikkert menneskeskapt. Så kan en lure på hvor lenge de har stått der. Interessen for slike steiner ble vakt etter en artikkel nettopp om Skjeringen og slike steiner i journalist Iver Gjelstenli sin bok, «KORTREIST 52 turar i Romsdal». Her har han sammen med historiker og forfatter Astor Furseth sett på disse merkelige steinformasjonene. Furset har sin egen teori om disse steinene og andre funn han har gjort gjennom å studere fjellområda her i 20-25 år. Han mener de er tusenvis av år gamle og viser til lav-veksten på steinene som skal bekrefte dette. Kanskje er det et nomadefolk som har fulgte etter reinen i fjellet. Furset håper at fjellfunna blir sett på av arkeologer og bli skikkelig utforska.

Jeg har prøvd å skildre turen med noen fotografier. Første bildet fra høstturen 2016, er bilde nr 16. De kan sees på denne lenken. Med å klikke på bildene under «bildevisning» får en også med teksten og turopplevelsen. Bildet i teksten her viser Byrkjevollhornet sett fra Eik denne helt skyfrie oktobermorgenen. 

28. okt, 2016

Mystiske steiner på platået mellom Skjeringen (bak) og Byrkjevollhornet mot havet.

7. okt, 2016

Første oktoberveka er ferdig. Det går mot seinhaust og vinter og det kan være ei god tid for hobbyen slektsgransking. 6. august skreiv eg litt om besøk på Midøya og Magerøya der morfar Jørgen Bjørnerem hadde sine røter. Eg skreiv eit stykke om dette besøket på slektssida «Øyslekt». Etter eit nytt besøk i det fagre øyriket har eg retta litt på dette stykket, da det kom fram meir og betre informasjon om historia til gardane på Magerøya som vi har slektsband til. Den eine garden «vår» der ute er «Hamballgarden» etter tipptipp-oldefar Hanibal Pedersen Magerøy. Vi veit utifrå det eg før har skrevet at namnet stammer frå Gjelsten der den første Hanibal her i distriktet dreiv med trelasthandel på begynnelsen av 1600-talet. Historia forandrer seg med meir kunnskap som flyt til. 30. desember 2015 skreiv eg om ei bok der eit kart over distriktet er avbilda og som eg kopierte til sida mi. I boka er «Hanibals hoeck» oversatt til Hannibalsbukta. Olav Rekdal i bygdeboka skriv følgande: Vi har eit gamalt kart over kysten her som Hollendarane laga seg. Det står innskrive «Hannibal Bay» for Gjelstenbukta».  Om det er same hollenderkart Rekdal refererer til veit eg ikkje, men i så fall har han fått namnet feil gjengjeve.  Det eg har gjort er å sjå litt på dette «HOECK» og kva det kan tyde. Ved leiting etter namnet på kart frå Nederland var det ingenting som peika mot bukt.

Eg la ut spørsmål om temaet på Slekt og Data sitt forum. Og der fekk eg svar. Eit anna namn på norskekysten, Fuglenhoeck vart forklart slik:

"... På et hollandsk kart fra 1658 er navnet skrevet Fuglenhoeck.

Det siste leddet i navnet, -huk, er et ord som etter forskernes mening er lånt fra middelnedertysk, og at det også har vært et vanlig ord på hollandsk. Hollandske sjøfolk brukte ordet huk på kart og i reisehåndbøker som nemning for odder og nes (helst bratte) på norskekysten"

Akkurat. Då må det vare Gjelstenneset som Hollendarane ville markere. Og det er lett å forstå. Det lett synlege neset som markerar starten på Tomrefjorden er eit landemerke ein kunne segle etter. Den slakke Gjelstenbukta litt lenger inne derimot er knapt synleg og langt frå noko landemerke. Så når en runda denne Hoeck-en var ein framme hjå Hanibal på Gjelsten som venta med bord og bjelkar som skulle leverast. Og kanskje var det også der på Gjelstenneset i livd for vestavinden at  hollendarane låg og lasta om bord i skutene sine. Og liv og røre kan vi tenkje oss. Ei og anna geneverflaska kom nok på land og kanskje var det med litt silke og anna pynt til damene på Gjelsten. Vi kjenner til at det var mange tusen norske jenter som havna i Nederland på denne tida. Kanskje var det også noen som ble med ei skute som var innom Gjelsten. I Amsterdam fekk dei forskjellige skjebner. Kanskje finnes det spor i kjeldene i Nederland etter ei Rekdals-eller Fiksdalsjente som hadde lurt seg med ei hollenderskute. Se lenke her. Forfatteren John Hollen har skrevet om Romsdalinger i Holland på denne tiden. (Se litt her, lenke.)

Dagens bilde er av tippoldefar Nils Hanibalsen Magerøy. Den siste i slekta med namn som viser tilknyting til trelasthandlaren på Gjelsten med det sjeldne, spennande og iaugefallande namnet.